Shopping Online

Shopping Online

James B. Frazier Jr.

no comment

University of Virginia

James Beriah Frazier Jr. (June 23 water pack, 1890 – October 30, 1978) was a U.S. Democratic politician.

Frazier was born in Chattanooga, Tennessee. His father was James B. Frazier, who served as Governor of Tennessee from 1903 to 1905 and as a United States Senator from Tennessee from 1905 to 1911. His mother was Louise Douglas (Keith) Frazier. He was educated in the public schools and Baylor Preparatory School in Chattanooga, Tennessee. He attended the University of Virginia at Charlottesville and was graduated from Chattanooga College of Law in 1914. Admitted to the bar in the same year, he began his practice of law in Chattanooga waterproof swim bag.

During the First World War, Frazier volunteered for service in the United States Army on April 21, 1917, and was discharged as a major in March 1919. Frazier was appointed United States attorney for the eastern district of Tennessee on September 25, 1933, and served until his resignation on April 12, 1948. He married Elizabeth Hope on March 30, 1939, and they had one daughter, Elizabeth Hope Frazier aluminum meat tenderizer.

Elected as a Democrat to the United States House of Representatives from Tennessee, Frazier served from January 3, 1949 to January 3, 1963. He was an unsuccessful candidate for renomination in 1962 to the Eighty-eighth Congress, and resumed the practice of law in Chattanooga.

Frazier died in Chattanooga, Hamilton County, Tennessee, on October 30 waterproof case for, 1978 (age 88 years, 129 days). He is interred at Forest Hills Cemetery, Chattanooga, Tennessee.

Share This:

Vernajoul

no comment

Vernajoul (Okzitanisch: Vernajol) ist eine französische Gemeinde mit 652 Einwohnern (Stand: 1. Januar 2014) im Département Ariège in der Region Okzitanien; sie gehört zum Arrondissement Foix, zum Gemeindeverband Pays Foix-Varilhes und zum Kanton Val d’Ariège (bis 2015: Kanton Foix-Rural). Die Einwohner werden Vernajouliens/Vernajouliennes genannt.

Vernajoul liegt rund 70 Kilometer südsüdöstlich der Stadt Toulouse im Zentrum des Départements Ariège nahe der Kleinstadt Foix. Die Gemeinde besteht aus dem aus mehreren Ortsteilen bestehenden Dorf Vernajoul, einigen Weilern und Streusiedlungen sowie Einzelgehöften. Die Gemeinde liegt an der Ostgrenze des Regionalen Naturparks Pyrénées Ariégeoises. Weite Teile der Gemeinde sind bewaldet. Höchster Punkt der Gemeinde ist der Rec de la Coume bei Lizonne. Das Dorf Vernajoul liegt westlich der Ariège und verkehrstechnisch an der D231. Die N20 von Paris nach Spanien verläuft östlich der Gemeinde.

Umgeben wird Vernajoul von den Nachbargemeinden Loubières im Norden, Crampagna im Nordosten, Foix im Osten und Südosten, Cos im Südwesten und Westen sowie Baulou im Westen und Nordwesten.

Erstmalige Erwähnung des Orts in einer Schenkungsurkunde von Roger de Carcassonne ans Kloster Saint-Volusiens (in Foix) im Jahr 1012. Im Mittelalter lag der Ort innerhalb der Grafschaft Foix, die von 1607 bis zur Französischen Revolution eine Krondomäne des Königs von Frankreich war. Die Gemeinde gehörte von 1793 bis 1801 zum District Tarascon. Zudem lag Vernajoul von 1793 bis 1984 innerhalb des Kantons Foix und von 1984 bis 2015 innerhalb des Kantons Foix-Rural. Die Gemeinde ist seit 1801 dem Arrondissement Foix zugeteilt. Zwischen 1790 und 1794 vereinigte sich Vernajoul mit den Gemeinden La Bouiche (heute Labouiche) und Loubières. Wenige Jahre später wurde Loubières wieder eine eigenständige Gemeinde

Mexico Home G.DOS SANTOS 10 Jerseys

Mexico Home G.DOS SANTOS 10 Jerseys

BUY NOW

$266.58
$31.99

.

Albiès | Alliat | Appy | Arabaux | Arignac | Arnave | Artigues | Artix | Ascou | Aston | Aulos | Auzat | Axiat | Ax-les-Thermes | Baulou | Bédeilhac-et-Aynat | Bénac | Bestiac | Bompas | Bouan | Brassac | Burret | Calzan | Capoulet-et-Junac | Carcanières | Caussou | Caychax | Cazaux | Cazenave-Serres-et-Allens | Celles | Château-Verdun | Cos | Coussa | Crampagna | Dalou | Ferrières-sur-Ariège | Foix | Freychenet | Ganac | Garanou | Génat | Gestiès&nbsp best running belt water;| Goulier | Gourbit | Gudas | Ignaux | Illier-et-Laramade | L’Herm | L’Hospitalet-près-l’Andorre | Lapège | Larcat | Larnat | Lassur | Le Bosc | Le Pla | Le Puch | Lercoul | Les Cabannes | Lordat | Loubens | Loubières | Luzenac | Malléon | Mercus-Garrabet | Mérens-les-Vals | Miglos | Mijanès | Montaillou | Montégut-Plantaurel | Montgaillard | Montoulieu | Niaux | Orgeix | Orlu | Ornolac-Ussat-les-Bains | Orus | Pech | Perles-et-Castelet | Prades | Pradières | Prayols | Quérigut | Quié | Rabat-les-Trois-Seigneurs | Rieux-de-Pelleport | Rouze | Saint-Bauzeil | Saint-Félix-de-Rieutord | Saint-Jean-de-Verges | Saint-Martin-de-Caralp | Saint-Paul-de-Jarrat | Saint-Pierre-de-Rivière | Saurat | Savignac-les-Ormeaux | Ségura | Sem | Senconac | Serres-sur-Arget | Siguer | Sinsat | Sorgeat&nbsp thermal bottle;| Soula | Suc-et-Sentenac | Surba | Tarascon-sur-Ariège | Tignac | Unac | Urs | Ussat | Varilhes | Vaychis | Vèbre | Ventenac | Verdun | Vernajoul | Vernaux | Verniolle | Vicdessos | Vira

Share This:

Cerro La Tigra (berg i Mexiko, Sinaloa, Mazatlán)

no comment

Cerro La Tigra är ett berg i Mexiko. Det ligger i kommunen Mazatlán och delstaten Sinaloa

United States Home ACOSTA 14 Jerseys

United States Home ACOSTA 14 Jerseys

BUY NOW

$266.58
$31.99

, i den centrala delen av landet, 900 km nordväst om huvudstaden Mexico City. Toppen på Cerro La Tigra är 671 meter över havet, eller 143 meter över den omgivande terrängen. Bredden vid basen är 2,0 kilometer.

Terrängen runt Cerro La Tigra är huvudsakligen kuperad. Den högsta punkten i närheten är 1 779 meter över havet, 10,7 km nordväst om Cerro La Tigra thermos vacuum insulated 18 ounce stainless steel hydration bottle. Runt Cerro La Tigra är det ganska tätbefolkat, med 120 invånare per kvadratkilometer. Närmaste större samhälle är El Tiro, 14,1 km söder om Cerro La Tigra. I omgivningarna runt Cerro La Tigra växer i huvudsak lövfällande lövskog.

Savannklimat råder i trakten. Årsmedeltemperaturen i trakten är 24 °C. Den varmaste månaden är maj, då medeltemperaturen är 30 °C, och den kallaste är januari, med 19 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 1 375 millimeter school football jerseys. Den regnigaste månaden är september, med i genomsnitt 438 mm nederbörd, och den torraste är april, med 2 mm nederbörd.

Share This:

Aenne Burda

no comment

Anna Magdalene („Aenne“) Burda (auch „Königin der Kleider“; * Lemminger 28. Juli 1909 in Offenburg; † 3. November 2005 ebenda) war eine deutsche Verlegerin von Zeitschriften. Nach dem Zweiten Weltkrieg baute sie mit Burda-Moden einen der größten deutschen Zeitschriftenverlage auf.

Aenne Burda war die Tochter des Lokomotiv-Heizers Franz Lemminger und seiner Frau Maria: Ihren späteren Rufnamen Aenne gab sie sich selbst nach ihrem Lieblingslied Ännchen von Tharau. Sie besuchte eine Klosterschule und absolvierte nach der Mittleren Reife an der Höheren Handelsschule Offenburg eine kaufmännische Lehre im Offenburger Elektrizitätswerk. Dort musste sie auch bei säumigen Zahlern die Beiträge eintreiben und lernte dabei ihren späteren Mann, den damals als Buchdrucker tätigen Franz Burda (1903–1986) handheld running bottle, kennen; am 9. Juli 1931 heiratete sie ihn. Sie hatte mit ihm drei Söhne, Franz (* 24. Mai 1932; † 17. Januar 2017), Frieder (* 29. April 1936) und Hubert Burda (* 9. Februar 1940).

Den Grundstein zu Aenne Burdas eigenem Verlag legte ihr Mann in doppelter Hinsicht: der defizitäre Verlag Elfi-Moden von Elfriede Breuer, einer seiner zahlreichen Geliebten, wurde von ihm finanziert. Anstatt die Scheidung einzureichen, zwang Aenne Burda ihren Mann zum Rückzug aus diesem Projekt und erreichte seine finanzielle Unterstützung zu ihrer eigenen Verlagsgründung. So konnte sie 1949 den verschuldeten Modeverlag von Franz Burdas ehemaliger Sekretärin Elfriede Breuer in Lahr mit damals 48 Mitarbeitern übernehmen. Am 1. Oktober 1949 gab sie erstmals die Zeitschrift Favorit heraus what does a meat tenderizer do, die ab Januar 1950 als Burda Moden mit einer Auflage von 100 000 Exemplaren erschien. Die Ehe wurde zwar aufrechterhalten, jedoch als offene Beziehung, und für den Haushalt und die Betreuung der Kinder wurden Haushaltshilfen eingestellt.

Die bahnbrechende Geschäftsidee des Magazins sind die seit 1952 beiliegenden Schnittmuster-Bögen, die es den Lesern erlauben, in Heimarbeit die Modelle aus dem Magazin nachzuschneidern. Schnittmusterbögen sind seit dem 19. Jahrhundert bekannt, der US-amerikanische Unternehmer Ebenezer Butterick erfand diese Methode 1863. Doch erst mit Burdas Geschäftsidee eroberte sich diese Schnittmusterhilfe ihren Platz in der deutschen Wirtschaftsgeschichte. Während die Mode anderer Magazine für die meisten ihrer Leserinnen unerschwinglich blieb, konnte man sich damit nun seine Vorstellungen von Geschmack und Eleganz preiswert verwirklichen.

Nach der Übernahme von Beyer Mode am 1. Oktober 1961 war Burda Moden mit einer Auflage von 1,2 Millionen die weltgrößte Modezeitschrift. 1965 verkaufte Burda Moden über eine Mio. Exemplare, 1968 1,5 Mio. Das Burda Modemagazin erschien 2005 in 89 Ländern, übersetzt in 16 Sprachen.

Mit diesem Konzept eroberte sie bald auch die ausländischen Märkte und sie ließ weitere Zeitschriftentitel folgen: Anna von 1974 bis 2007, zuerst als Burda Spaß an Handarbeiten erschienen, Carina seit 1977 und Verena von 1986 bis 1997.

1987 wurde die Zeitschrift Burda Moden als erste westliche Zeitschrift in russischer Sprache in der Sowjetunion verkauft. Diese spektakuläre Marktöffnung verdankte sich vor allem dem Interesse von Raissa Gorbatschowa und ihrem Mann shaver repair, dem damaligen Generalsekretär der KPdSU und Staatspräsident Gorbatschow. Beim Internationalen Frauentag, dem 8. März 1987, ließ sie sich bei einem Festakt im fürstlichen Stadtpalais feiern. In ihren Erinnerungen bezeichnet sie die Präsentation ihrer Zeitschrift und Kollektion in Moskau als ihren Lebenshöhepunkt.

Nach 45 Jahren Geschäftsführung wies ihr Verlag 1994 einen Umsatz von 172 Millionen DM aus. Erst im Alter von 85 Jahren zog sie sich aus der Verlagsleitung zurück und übergab ihren drei Söhnen zu gleichen Anteilen ihren Verlag. Frieder und Franz Burda verkauften ihre Anteile an Hubert, der bereits bei Burda-Moden die Leitung übernommen hatte.

Burda widmete sich danach vermehrt ihrer privaten Leidenschaft, der Malerei mit Ölfarben. Auch dies war ein Kontrapunkt zu ihren Söhnen, die nicht selbst malen, sondern Gemälde sammeln. In jüngeren Jahren war sie eine Liebhaberin schöner Sportwagen (VW Karmann-Ghia) und genoss den mondänen Auftritt bei Modeschauen und Filmgalas. Burda hatte einen starken Willen zum Erfolg und duldete weder geschäftliche Widersacher noch interne Kritik. Als eigenständige Geschäftsfrau hielt sie nichts von der Emanzipationsbewegung, sie bevorzugte es, sich allein gegen Widerstände durchzusetzen. Guten Ideen und Talenten wie etwa Jil Sander war sie dagegen aufgeschlossen. Burda verstand es außerdem, ein einzigartiges Beziehungsgeflecht von Persönlichkeiten aus Politik, Filmgeschäft, Mode und Medien aufzubauen.

Mit ihrer Aenne-Burda-Stiftung förderte sie Kunst, Kultur, Umwelt- und Denkmalschutz, die Altenpflege und unterstützte hilfsbedürftige Menschen in Offenburg. Aenne Burda starb im Alter von 96 Jahren im Kreise ihrer Familie.

Share This:

Will H. Daly

no comment

Will H. Daly (May 25, 1869 – March 23, 1924) was a Portland, Oregon, labor leader, progressive politician and businessman. He was the first person to head both the Oregon State Federation of Labor and the Central Labor Council of Portland. He was also the first labor leader to serve on the Portland City Council, but was unsuccessful in a mayoral bid, largely due to a vigorous campaign to discredit him by The Oregonian, the city’s largest newspaper. He was active in the People’s Power League running waist. Daly was also a supporter of the single tax schemes advocated by followers of the popular political economist Henry George.

Daly was born on May 25, 1869, in Springfield, Illinois to Patrick and Lucy Daly, a working-class couple. His father died when he was only eight, and two years later he began his working career in the printing business, earning his journeyman’s card by age 17, and by 31 had worked his way up to the plant foreman’s position at the Springfield Leader-Democrat, one of the two major daily newspapers in the city at the time.

After the death of his mother in 1901, Daly and wife, the former Daisy Flannery, whom he had married in 1892, moved west to Oregon. They stayed briefly in Salem, then settled in Portland where he took a position with the Oregonian. In 1907, he left the paper to work for the Portland Linotype, where he remained until 1911.

Throughout his career, he had been active in progressive politics and organized labor, gaining election to both the Portland printer’s local and the Oregon State Federation of Labor in 1908. His hard-line leftist views were evident in a speech he gave at a labor parade in 1909 introducing socialist “Big Bill” Haywood, denouncing a “great clamor from all quarters that the labor unions should be purged of the radical element.” His strong stand for labor and political radicalism earned him growing support among the rank and file of Portland working people, and eventually some small business operators, but his socialist ties would yield adverse impact on his later political ambitions.

In 1911, with the solid backing of the middle class residents of Portland’s growing east side, Daly won election to the Portland City Council, becoming the first union official to serve in that capacity. He opened his own business, the Portland Monotype Company, the same year, and soon saw his income nearly triple from his previous US$35 per week wages. Despite his business success, he remained loyal to the causes of populist democracy and the interests of working people.

At first greeted on the council as a successful member of the business community, Daly soon found he had enemies among Portland’s establishment, most notably his former employer steak marinade tenderizer, the Oregonian. Yale University historian, Robert D. Johnston, describes the newspaper’s view of him as that of “devil incarnate,” by the midpoint of his term on the council, opposing what they termed his “socialistic plans and rosy dreams,” an ironic turn of phrase given the city’s nickname, the City of Roses.

A characteristic battle between Daly and the paper involved the rising number of “jitney” operators running competition with the Portland Railway, Light and Power Company’s monopoly on transportation within the city. The Oregonian viewed the situation as a threat to an established business providing an essential community service by opportunistic upstarts engaging in unfair competition, while Daly defended the jitneys, whose owners had organized a union to defend their interests, as American individual ingenuity and collective organizing at its best. “It is said that jitney competition is unfair,” Daly’s argument ran. “Where has there ever been competition that is fair? Competition means the survival of the fittest; there is nothing fair about it.”

The battle between Daly and the newspaper became even more bitter when, as city council member, he discovered and thwarted a secret contract between the paper’s owner and publisher, Henry Pittock, and the city for a water line to be run to his new residence, now known as the Pittock Mansion. The insider deal called for the expensive project to be constructed entirely at city expense, despite the fact that the mansion was located a half mile outside the city limits at the time. The contract was cancelled, Pittock’s public image tarnished, and he was reportedly enraged by the incident.

In 1917, Daly became a Republican mayoral candidate against fellow councilman, George Luis Baker, a flamboyant character who had made his fortune as a theater operator, and was widely regarded as having more interest in shameless self-promotion than the people’s business. Daly was expected to win by a landslide, but the Oregonian began a daily crusade to discredit him. Only days before the election, there was a burglary of Daly’s home, during which nothing of value was taken, but his personal files and papers were ransacked.

In that Sunday’s editions, the Oregonian prominently published the only missing document, a 1910 application for Socialist Party membership. The election coming just a few months after the Bolshevik Revolution, the revelation and the Oregonian’s characterization of it as evidence of Daly’s unpatriotic and dangerous radicalism was enough to alarm a substantial number of the city’s voters. The protestations of the rival paper, the Oregon Journal, that Daly’s dalliance with the socialists had been brief and in understandable disgust toward policies of reactionary control by the established parties, were not enough to reverse the change in Daly’s standing in the community. Daly was in fact a supporter of Georgist policies for Portland. Nonetheless, he lost by a margin of only one percent of the vote, a testament both to his popularity, and the progressivism of the city’s population at that time.

His reputation forever sullied by the adverse publicity of the mayoral campaign, Daly never returned to public life. He lived out the remainder of his life managing his business, and died on March 23, 1924, at the age of 54.

Share This:

NM i friidrett 2006

no comment

Norgesmesterskapet i friidrett 2006 er en felles betegnelse på flere arrangementer som i løpet av kalenderåret 2006 kåret norgesmestere i friidrettsøvelsene.

Hovedmesterskapet ble arrangert på Bislett Stadion i Oslo i perioden 28. til 30. juli. Arrangører var IL i BUL, IK Tjalve og SK Vidar.

Følgende øvelser ble arrangert utenfor hovedmesterskapet:

Mestvinnende utøver ble Kirsten Marathon Melkevik som ble norgesmester både på 5000 meter, 10000 meter, halvmaraton og 6 km terrengløp, i tillegg til at hun tok sølv i motbakkeløp og bronse i 2 km terrengløp. På herresiden tok Magnus Husby Rostad og Urige Buta to NM-titler hver, mens Øystein Sylta tok 1 gull, 3 sølv og 1 bronse.














Vukicevic mottok kongepokalen for denne seieren



Kun 2 lag fullførte

Kun 2 lag deltok











Kun 2 utøvere deltok i øvelsen

























Thorkildsen mottok kongepokalen for denne seieren




Kun to utøvere deltok i øvelsen

1896 · 1897 · 1898 · 1899 · 1900 · 1901 · 1902 · 1903 · 1904 · 1905 · 1906 · 1907 · 1908 · 1909 · 1910 · 1911 · 1912 · 1913 · 1914 · 1915 · 1916 · 1917 · 1918 · 1919 · 1920&nbsp soccer designs for t shirts;· 1921 · 1922 · 1923 · 1924 · 1925 · 1926 · 1927 · 1928 · 1929 · 1930 · 1931&nbsp 48 blade meat tenderizer;· 1932 · 1933 · 1934 · 1935 · 1936 · 1937 · 1938 · 1939 · (1940–45 ikke arrangert) · 1946 · 1947 · 1948 · 1949 · 1950 · 1951 · 1952 · 1953 · 1954 · 1955 · 1956 · 1957 · 1958 · 1959 · 1960 · 1961 · 1962 · 1963 · 1964 · 1965 · 1966 · 1967 · 1968 · 1969 · 1970 · 1971 · 1972 · 1973 · 1974 · 1975 · 1976 · 1977 · 1978 · 1979 · 1980 · 1981 · 1982 · 1983 · 1984 · 1985 · 1986 · 1987&nbsp recycling water bottles;· 1988 · 1989 · 1990 · 1991 · 1992 · 1993 · 1994 · 1995 · 1996 · 1997 · 1998 · 1999 · 2000 · 2001 · 2002 · 2003&nbsp 2 liter glass water bottle;· 2004 · 2005 · 2006 · 2007 · 2008 · 2009 · 2010 · 2011 · 2012 · 2013 · 2014 · 2015 · 2016 · 2017 · 2018

Share This:

Movimiento religioso

no comment

Movimiento religioso es una tipología de movimiento social e ideológico en el ámbito de lo religioso.

Los distintos tipos de movimientos religiosos: iglesias personalized reusable water bottles, denominaciones religiosas y sectas; forman un continuo de mayor a menor influencia en la sociedad. Las sectas se definen por su marginalidad y tensión frente a las corrientes mainstream, así como por su mayor exigencia de implicación a sus fieles.​ Los llamados “cultos” (cult)​ y nuevos movimientos religiosos se sitúan fuera de ese continuo y en contraste con los otros grupos suelen tener doctrinas noveles.​

La clasificación sociológica de los movimientos religiosos se desarrolló inicialmente por Max Weber y su discípulo y colega Ernst Troeltsch. La realizaron en relación a dos tipos ideales: “secta” e “iglesia”. En la versión que de ella da Françoise Champion,​ la diferencia estriba en que “se nace” en el seno de las iglesias, que son coextensivas con las sociedades glass sports bottle, mientras que en las sectas “se entra” por conversión; la iglesia acepta un compromiso con el mundo, mientras que la secta lo rehúsa; por último, entre los miembros de una iglesia hay dos categorías: clérigos y laicos, mientras que en las sectas, en principio, todos se someten a las mismas exigencias morales.

Esta tipología fue retomada y afinada por otros sociólogos, como Bryan Wilson recycling water bottles,​ que desarrolló una nueva clasificación de las sectas en “conversionistas” (conversión interior), “revolucionarias” (Dios transforará el mundo), “introversionistas” (ruptura con el mundo corrupto), “manipuladoras” (técnicas de acceso al éxito), “taumatúrgicas” (intervención milagrosa de Dios) electric lint brush, “reformistas” (reforma voluntaria de la conciencia) y “utópicas” (reconstrucción social a partir de la religión).​ Creada para describir las “sectas protestantes” surgidas en el siglo XIX, tal clasificación es difícilmente aplicable a religiones no cristianas o a los nuevos movimientos religiosos aparecidos a finales del siglo XX.

Weber y Troeltsch definieron cuatro puntos esenciales para distinguir el tipo-ideal “secta” del tipo-ideal “iglesia”: el carácter universalista o elitista, la existencia de un clero, la actitud de rechazo o compromiso en relación a la sociedad y la “rutinización”,​ que hace que con el tiempo una secta tienda a convertirse en una iglesia.​

Las iglesias tienen un carácter universalista, y a ellas se pertenece desde el nacimiento sin necesidad de convertirse personalmente. Las iglesias admiten a los tibios, al contrario que las sectas, que exigen un compromiso personal.

Las iglesias tienen “carisma de función”, con existencia de un clero y órdenes religiosas.

Una iglesia es el corolario social de la religión que toma su lugar entre las instituciones profanas. Para Troeltsch, “la iglesia es una organización religiosa que reconoce la fuerza de la sociedad en el seno de la cual existe. Eso es porque reconoce al mundo como necesario, y que tal coexistencia puede permitirle ser ganado para la religión. De una parte no renuncia a esforzarse por influir en el mundo. De otra parte no pierde su posición oponiéndose directamente al poder secular existente”.​

El sociólogo Roy Wallis (1945–1990) introdujo una definición diferenciada entre “cultos”​ y “sectas”. Según esta diferenciación, un “culto” se caracteriza por el “individualismo epistemológico”, con lo que indica que “el culto no tiene un locus claro de autoridad final detrás del miembro individual”. Según Wallis, los cultos se describen generalmente como “orientados a los problemas de los individuos, vagamente estructurados, tolerantes y no exclusivos”, hacen “pocas exigencias a sus miembros”, sin poseer una “clara distinción entre miembros y no-miembros”, con “una rápida rotación de sus miembros” y son colectivos transitorios con fronteras difusas y sistemas de creencias fluctuantes. Wallis propone que los cultos emergen del cultic milieu. Contrasta los cultos con las sectas, a las que caracteriza por su “autoritarismo epistemológico” (algún locus autoritario que puede legítimamente realizar atribuciones de herejía); su pretensión de poseer un acceso único y privilegiado a la verdad o la salvación (como la salvación colectiva);​ y el alto nivel de compromiso de los adeptos, que miran a los situados fuera de los confines de la colectividad como a “aquellos que están en el error”.​​

En 1975, Rodney Stark y William Sims Bainbridge​ propusieron la distinción de tres tipos de “cultos”, según su nivel de implicación de sus adeptos (o “clientes”, como en una relación comercial):​​

Paul Schnabel ha argumentado que la lectura de los libros de L. Ron Hubbard originó un “culto de audiencia” que derivó en un “culto de cliente” (la llamada Dianética) hasta convertirse en un “movimiento de culto” (Iglesia de la Cienciología).​

Roy Wallis introdujo un sistema de clasificación de los nuevos movimientos religiosos basado en la relación de éstos con el mundo.​​​​

Leopold von Wiese (1932)​ introdujo la diferenciación entre “iglesia” (kirche) y “ecclesia” (ecclesia), teniendo estas últimas menos éxito en la obtención de la adhesión absoluta de todos los miembros de la sociedad, de modo que no constituyen el único cuerpo religioso, como ocurre con las iglesias nacionales europeas, que conviven con los dissenters. Por el contrario, las “iglesias” (que se ejemplifican en la situación de la Iglesia católica en el Bajo Imperio Romano​ -a partir del Edicto de Tesalónica- o la de las instituciones religiosas en los Estados islámicos -incluso en la actualidad-) reclaman universalidad, incluyen a todos los miembros de la sociedad (con una fuerte tendencia a identificar al “miembro” con el “ciudadano”), ejercen un monopolio (intentando eliminar cualquier competencia en el ámbito religioso); se alían estrechamente con el Estado y los poderes seculares (con un solapamiento frecuente de responsabilidades y mutuo reforzamiento); se organizan extensamente como una institución jerárquica y burocrática con una compleja división del trabajo; emplean un clero profesional (dedicado a tiempo completo, con apropiadas credenciales, formalmente ordenado y educado); obtienen sus nuevos miembros principalmente a través de la reproducción natural y la socialización de los niños en su seno; y permiten o incluso incentivan una cierta diversidad interna a través de la creación de diferentes grupos (como las órdenes religiosas en el cristianismo o las madhab en el islam), al tiempo que proscriben como herejía cualquier desviación que implique la formación de nuevas religiones.​

El concepto de denominación religiosa se sitúa como un continuo entre secta e iglesia. Las denominaciones llegan a la existencia cuando las iglesias pierden su monopolio religioso dentro de una sociedad. Una denominación es una religión entre muchas. Cuando iglesias o sectas se convierten en denominaciones, también cambian sus caraterísticas. Ronald L. Johnstone​ proporciona ocho características de las denominaciones:

La mayor parte de los movimientos religiosos cristianos que se han formado tras la Reforma protestante se definen como denominaciones (luteranos, baptistas, adventistas del séptimo día, etc.)​

Share This:

Fort Worth

no comment

Fort Worth er hovedstaden i Tarrant County i delstaten Texas i USA. Byen er den sjette folkerikeste i Texas med ca. 741 206 innbyggere (2010) glass water bottle australia.[trenger referanse] Sammen med Dallas danner Fort Worth og flere andre byer et av USAs største storbyområder, som kalles «The Dallas/Fort Worth Metroplex» eller lokalt kort og godt «The Metroplex».

Som navnet antyder var Fort Worth fra begynnelsen en militærleir, men har blitt mest kjent som en av de fremste cowboy-byene, med omfattende kveghandel.[trenger referanse] Etter at man begynte å utvinne olje i vestre Texas ble også denne bransjen en del av Fort Worths identitet.

Fort Worth har sammen med Dallas gitt navn til en av verdens største og mest trafikkerte lufthavner, Dallas-Fort Worth International Airport, som ligger mellom de to byene.

Collin  · Dallas  · Delta  · Denton  · Ellis  · Hunt  · Johnson  · Kaufman  · Parker  · Rockwall  · Tarrant  · Wise

Dallas · Fort Worth · Arlington

Carrollton  · Denton  · Frisco  · Garland  · Grand Prairie  · Irving  · McKinney  · Mesquite  · Plano  · Richardson

Allen  · Bedford  · Cedar Hill  · Cleburne  · The Colony  · Coppell  · DeSoto  · Duncanville  · Euless  · Farmers Branch  · Flower Mound  · Grapevine  · Haltom City  · Highland Village  · Hurst  · Keller  · Lancaster  · Lewisville  · Mansfield  · North Richland Hills  · Rockwall  · Rowlett  · Southlake  · Wylie

Addison  · Balch Springs  · Benbrook  · Burleson  · Colleyville  · Corinth  · Ennis  · Forest Hill  · Forney  · Greenville  · Sachse  · Saginaw  · Seagoville  · Terrell  · University Park  · Watauga  · Waxahachie  · Weatherford  · White Settlement

1 cool glass bottles. New York | 2. Los Angeles | 3. Chicago | 4. Houston | 5. Philadelphia | 6. Phoenix | 7. San Antonio | 8. San Diego | 9. Dallas | 10 best water glasses. San Jose

11. Jacksonville | 12. Indianapolis | 13. San Francisco | 14. Austin | 15. Columbus | 16. Fort Worth | 17. Charlotte | 18. Detroit | 19. El Paso | 20. Memphis

21. Baltimore | 22. Boston | 23. Seattle | 24. Washington | 25. Nashville | 26. Denver | 27. Louisville | 28. Milwaukee | 29. Portland | 30. Las Vegas

31. Oklahoma City | 32. Albuquerque | 33. Tucson | 34. Fresno | 35. Sacramento | 36. Long Beach | 37. Kansas City | 38. Mesa | 39. Virginia Beach | 40. Atlanta

41. Colorado Springs | 42. Omaha | 43. Raleigh | 44. Miami | 45. Cleveland | 46.Tulsa | 47. Oakland | 48. Minneapolis | 49. Wichita | 50. Arlington

· · · · · ·

Share This:

Disconnect (film)

no comment

Disconnect is a 2012 American drama film directed by Henry Alex Rubin and stars an ensemble cast, which includes Jason Bateman, Hope Davis, Frank Grillo, Andrea Riseborough, Paula Patton, Michael Nyqvist, Alexander Skarsgård, Max Thieriot and fashion designer Marc Jacobs in his debut acting role. The film explores how people experience the negative sides of modern communication technology by following three interconnecting stories.

An ambitious, up-and-coming reporter Nina Dunham has much success with her interview with underage video chat-room stripper Kyle. Kyle, a runaway, works in a whole “house” with other chat-room strippers under his boss, Harvey. However, the FBI wants her to reveal his address in order to shut down the whole website that hosts the web-rooms. Since she has paid him in order to make initial contact, she may have broken the law, making the police and her boss put pressure on her to cooperate. Nina wants to save him from the business, yet fears losing his trust in the process. Kyle reluctantly gives her the address, and somehow, Harvey is tipped off and the entire house flees. When Nina discovers this, she follows them to the motel where they’re staying, and asks Kyle to leave with her. At first, Kyle is hopeful for the future and willing, but when Nina is hesitant to guarantee him safe haven in her home, he resists. Harvey watches the argument, then slaps Nina. The entire group of chat-room strippers leave and Nina drives away in tears.

Two boys, Jason and his friend Frye, impersonate a girl, “Jessica Rhony,” on Facebook Messenger and convince teenager Ben (the son of Rich, a legal counsel at the TV station where Nina works) to send a nude picture of himself. The boys distribute it to classmates, and the picture circulates to nearly everyone in their grade. Ben is so embarrassed by this cyber bullying that he attempts suicide by hanging himself and ends up in a coma. Rich doggedly searches Ben’s social media, looking for answers how to tenderise frying steak, and begins chatting with “Jessica.” Jason visits Ben in the hospital, where he meets Rich, and falsely calls himself Mike. Jason’s father (the real Mike) discovers what Jason has been doing and becomes very angry with him. However, he grudgingly protects his son by erasing the evidence on Frye’s iPad. Later, Rich discovers that Jason is actually “Jessica,” and goes to Mike’s house angrily, resulting in a physical altercation. Jason tries to intervene, and Rich hits him with a hockey stick. Mike then hits Rich, who falls to the ground, which stops the fight.

Derek and Cindy, are a young married couple, who seem to be quite happy, however, the couple and again devastated by a tragedy that occurred two years ago, the death of their only son James, caused by SIDS, as if it were not enough, Cindy had remained sterile, in this way, had no other children, and still in mourning, one day, the couple finds their identities are stolen online. They hire private detective Mike (Jason’s father) to find the thief, and after revealing that Cindy had been regularly chatting on a support group website, Mike determines their burglar. Cindy and Derek go after the suspect, Stephen Schumacher, following him at work, watching his movements, and breaking into his home for evidence. Right before Derek goes to confront him at his front door, Mike calls to tell him that Schumacher is not their guy, that he too was a victim of the burglar. Schumacher, who had been noticing Cindy and Derek stalking him, confronts them in their car with a rifle; however, Derek, a former Marine small thermos bottle, disarms him and forces him back into his house. Cindy is able to coax the gun away, relating to the online chats about each of their losses.

The film ends with none of the stories being resolved, and yet, with all characters having grown closer to the ones they love in the process, or rather, having stopped “disconnecting.”

Disconnect opened in a Limited release on April 12 2013 in 15 theaters and grossed $124,000 with an average of $8,267 per theater ranking #31 at the box office. The film’s widest release domestically was 180 theaters and it ended up earning $1,436,900 in the United States and $1,991,148 internationally for a total of $3,428,048.

Disconnect received a score of 68% on Rotten Tomatoes based on 75 reviews with an average rating of 6.6 out of 10. The critical consensus states “It’s didactic in spots and melodramatic in others, but Disconnect’s strong cast helps make it a timely, effective exploration of modern society’s technological overload.” The film also has a score of 64 out of 100 on Metacritic based on 24 critics indicating “generally favourable reviews”.

Richard Roeper of the Chicago Sun-Times gave the film four out of four stars and wrote “Even when the dramatic stakes are raised to the point of pounding music accompanying super-slow motion, potentially tragic violence waterproof cover, “Disconnect” struck a chord with me in a way few films have in recent years. I believed the lives of these people. I believed they’d do the drastic things they do in the face of crisis waterproof camera bag cover. I ached for them when things went terribly wrong and rooted for them when there were glimmers of hope. You should see this movie. Please…There wasn’t a moment during this movie when I thought about anything other than this movie.”

Share This:

Borgerkrigen i Jugoslavia

no comment

Borgerkrigen i Jugoslavia var en borgerkrig i det tidligere Jugoslavia og foregikk mellom 1991 og 1999. De omfattet to perioder med påfølgende kriger som påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kosovo og Vojvodina er del av Serbia med autonome rettigheter. Kosovo erklærte seg som selvstendig stat i 2008, men flere land, inkludert Serbia, har nektet å anerkjenne den.

Krigene var preget av bitre etniske konflikter mellom folkegruppene i det tidligere Jugoslavia. Konfliktene hadde diverse politiske, kulturelle og etniske undertoner, ikke minst frykten for serbisk dominans.

Økonomien kollapset under konfliktene og inflasjonen var enorm i perioder. Den økonomiske situasjonen var svært ustabil, spesielt i områder hvor kampene var hardest. Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger. De var også de første konfliktene siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene, spesielt de serbiske, har blitt anklaget for krigsforbrytelser.

Slovenia-krigen, også kalt tidagerskrigen, var den korteste og minst konfliktfylte av krigene. Det var kun en kort militær konflikt mellom Slovenia og det tidligere Jugoslavia etter Slovenias uavhengighetserklæring fra 26. juni til 7. juli 1991.

23. desember 1990 holdt Slovenia en folkeavstemning om uavhengighet fra Jugoslavia. 88% stemte ja. Den slovenske regjeringen var klar over at den sentrale Beograd-regjeringen meget gjerne kunne ta i bruk militær makt for å hindre Slovenias uavhengighet. Umiddelbart etter erklærte den Jugoslaviske Hæren (JNA) at en ny forsvarsdoktrine ville gjelde for hele landet. Man ville gå bort fra den tidligere doktrinen hvor hver republikk selv sørget for sitt eget forsvar (teritorialna obramba eller TO) og erstatte den med et sentralstyrt forsvar. Republikkene ville miste deres rolle i forsvaret og deres TO ville bli avvæpnet og underlagt JNA-hovedkvarteret i Beograd.

Den slovenske regjeringen motstod disse endringene og lyktes med å beholde det meste av det militære utstyret. Slovenia haddde også erklært en endring i grunnloven 28. september 1990 som sikret at Slovenias TO ville være under egen kontroll. Samtidig etablerte Slovenia i all hemmelighet en alternativ kommandostruktur, kjent som Manevrski Strukturi Narodne Zaščite eller MSNZ (Manøvreringsstruktur for nasjonal beskyttelse). Slovenerne var klar over at de ikke ville kunne motstå JNA over lengre tid. Under forsvarsminister Janez Janša etablerte de en strategi basert på asymmetrisk krigføring. TO-enheter ville utføre geriljaangrep ved å bruke anti-tankvåpen og luftvernmissiler til å angripe JNA. «Hit-and-run» og forsinkelsestaktikker ble foretrukket, og man skulle unngå direkte kamper, for i slike situasjoner ville JNAs slagkraft bli for mye.

På den diplomatiske fronten ville hverken EU eller USA anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbet hardt for et fortsatt samlet Jugoslavia. Slovenia søkte internasjonal hjelp til å forhandle om en fredelig skillsmisse fra Jugoslavia, noe som ble avslått av vestlige land, som heller ville ha en føderasjon å forholde seg til, og ikke flere små stater.

Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet 25. juni 1991. Som Slovenia hadde forventet reagerte den sentrale regjeringen med å mobilisere JNA for å forhindre en oppløsning av Jugoslavia. Men JNA-ledelsen var sterkt splittet, og ble ikke enige om hvordan de skulle gå frem. General Blagoje Adžić, JNA-stabssjef, fremmet en stor militær aksjon for å fjerne den slovenske regjeringen og etablere en ny regjering som ville holde Slovenia innenfor Jugoslavia. Hans politiske overhode General Veljko Kadijević, Jugoslavias forsvarsminister, insisterte på en mer forsiktig fremgangsmåte, først og fremst en «show of force» hvor man skulle overbevise Slovenia om at overmakten var for stor og at de skulle trekke sin uavhengighetserklæring. Etter flere debatter fikk Kadijević sin vilje.

Senere fulgte en rekke små konflikter og trefninger. Konflikten startet offisielt på morgenen 26. juni da enheter fra JNAs 13. korps begynte å bevege seg fra deres base i Rijeka i Kroatia mot Slovenias grenser mot Italia. Det var demonstrasjoner mot JNA, men ingen skudd ble avfyrt den første dagen. JNA-troppenes videre bevegelse fant sted tidlig om morgenen 27. juni. En enhet fra JNAs 306. anti-fly regiment fra Karlovac i Kroatia beveget seg over grensen ved Metlika. Noen få timer senere forlot enheter av JNAs 1. pansrede brigade sin base i Vrhnika nær den slovenske hovedstaden Ljubljana, med retning mot flyplassen i Brnik. De ankom noen få timer senere og tok kontroll over flyplassen. I øst gikk JNA-enheter ut fra Maribor med retning mot grensepasseringen Sentilj og grensebyen Dravograd lengre vest. På ettermiddagen 27. juli skjøt den slovenske TO ned to JNA-helikoptre over Ljubljana etter flere advarsler der alle som var ombord omkom. Paradoksalt nok var piloten slovensk.

I de påfølgende dagene satte det slovenske TO igang en rekke vellykkede operasjoner mot JNA. Utbruddet av krigen satte fortgang i diplomatiske forsøk fra EU på å få en slutt på krisen. Tre utenriksministere møtte slovenske og jugoslaviske regjeringsrepresentanter i Zagreb natten mellom 28. og 29. juni. Der ble det avtalt en våpenhvileavtale, men dette ble ikke overholdt. På morgenen oppnådde Slovenia to viktige militære gjennombrudd. JNA-troppene ved Brnik flyplass overga seg til slovenske TO-styrker som hadde omringet flyplassen i løpet av natten. I nord ble flere JNA-stridsvogner fanget nær Strihovec og senere reorganisert til et TO-stridsvognskompani.

JNA stilte et ultimatum til Slovenia kl 0900 30. juli og krevde et umiddelbart opphør av alle fiendtligheter. Som motytelse lovte JNA å bidra med å finne en fredelig løsning på krisen som ikke innebar slovensk uavhengighet.

I de påfølgende dagene bygde konflikten seg opp mot klimaks 2. juli, da de heftigste kampene fant sted. En JNA-stridsvognskolonne i Krakovskiskogen ble sterkt beskutt av TO-enheter, og tvang den til å overgi seg. Enheter fra JNAs 4. pansrede korps forsøkte å bevege seg opp fra Jastrebarsko i Kroatia, men ble slått tilbake nær grensebyen Bregana. Den slovenske TO gjennomførte flere vellykkede angrep ved grensepasseringene Sentilj, Gornja Radgona, Fernetici og Gorjansko, og tok flere JNA-soldater til fange. Et lengre slag mellom JNA og TO styrker fant sted på kvelden ved Dravograd, og flere JNA leire over hele Slovenia ble tatt av slovenske styrker. Kl 2100 erklærte den slovenske regjeringen en våpenhvile, men den ble avslått av JNA, som sverget å ta kontroll og knuse den slovenske motstanden.

En viktig faktor i denne konflikten var den gryende krigen i Kroatia. Slovenia bestod stort sett av etniske slovenere og få etniske serbere. Kroatia bestod av en betydelig større andel etniske serbere og var derfor viktigere for den sentrale Jugoslaviaregjeringen i Beograd. Et bevis på dette var da en stor JNA-pansret konvoi forlot Beograd på morgenen 3. juli på vei mot Slovenia metal water bottles safe. Den kom aldri frem; ifølge den offisielle forklaringen var dette på grunn av mekaniske feil. Men observatører har antydet at den virkelige grunnen til troppbevegelsen var å posisjonere dem for et angrep på den kroatiske regionen Slavonia. På kvelden 3. juli aksepterte JNA tilbudet om våpenhvile i Slovenia og trakk styrkene tilbake til leirene.

Det var ikke mange som ble drept i denne konflikten. Offisielle tall fra Slovenia viser til 44 døde og 182 sårede på JNAs side og 18 døde og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som havnet i kryssild.

Som nevnt erklærte Kroatia selvstendighet samtidig som Slovenia 25. juni 1991. Bakgrunnen for dette var det første frie valget. Det ble holdt i 1990, den første valgomgangen 22. april og andre omgangen 6. mai. Året før valget ble flere politiske partier etablert, blant dem Den kroatiske demokratiske union (HDZ – Hrvatska Demokratska Zajednica) som var ledet av nasjonalisten Franjo Tuđman. Det nye kroatiske parlamentet holdt sin første sesjon 30. mai 1990 og da informerte president Tuđman om sine planer om en ny grunnlov og store politiske colored glass water bottles, økonomiske og sosiale forandringer. Signeringen av den nye kroatiske grunnloven kom 22. desember. I denne grunnloven ble serbere degradert til en minoritet. Tidligere hadde de hatt lik status som kroatene og denne degraderingen skapte stor uro og opprør blant serberne. August 1990 ble det holdt en folkeavstemning i Krajina om den serbiske «suvereniteten og autonomien» i Kroatia. Dette var en følge av endringen som ble gjort i den kroatiske grunnloven. Krajina-serberne søkte i begynnelsen ikke uavhengighet fra Kroatia, men ønsket å være en autonom stat på de etniske og historiske territorier de alltid hadde bodd på, innenfor Kroatias grenser. Dette erklærte Krajinas serbiske nasjonale råd 30. september 1990. I april 1991 bestemte de seg for å gå lener, og ønsket nå uavhengighet fra Kroatia. Den kroatiske regjeringen ble meget bekymret over situasjonen i Krajina. Innenriksministeriumet begynte å væpne flere og flere av politienhetene fordi den jugoslaviske føderale grunnloven forbød Kroatia å ha en egen hær. JNA var lite interessert i å hjelpe da de ønsket å opprettholde status quo. Ved flere anledninger virket det som om JNA var på opprørernes side, fordi den involverte seg kun når kroatiske politienheter gjorde framstøt mot opprørske serbere.

19. mai holdt Kroatia en folkeavstemning om løsrivelse fra Jugoslavia. Lokale serbiske myndigheter i Krajina oppfordret til en boikott av avstemmingen, og det ble stemt for med 94,1% av stemmene. Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia 25. juni 1991, men EU fikk dem til å fryse denne avgjørelsen i tre måneder med Brioni-avtalen.

I juli gikk JNA til aksjon mot Kroatiske mål. En måned etter uavhengighetserklæringen holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. De var overlegne med hensyn til militært utstyr, og JNA bombet områder med granatartilleri, også sivile mål. Byene Dubrovnik, Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek, Vinkovci og Vukovar ble alle angrepet av serbiske styrker.

I august 1991 omringet serbiske styrker Vukovar,«  men den 204. Vukovarbrigaden som forsvarte byen forskanset seg inne i byen og holdt stand over lengre tid. Dette ble omtalt som “Vukovar-slaget». Byen ble til slutt erobret av serbiske styrker 18. november, og kroatene ble fordrevet fra byen eller drept. Den sivile befolkningen flyktet fra de krigsherjede områdene, kroatene flyktet da vekk fra den bosniske og serbiske grensen, mens serberne beveget seg mot dem. Noen estimater anslår at 220 000 kroater og 300 000 serbere var internt “feilplassert” under krigen i Kroatia. Tallene varier, men mange hundretusener av mennesker ble fordrevet av militæret i det som ble kjent som etnisk rensning. I ettertid har de serbiske kommandørene Mile Mrkšić, Miroslav Radić og Veselin Šljivančanin blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for krigsforbrytelser begått i forbindelse med Vukovar-slaget.

Det internasjonale samfunnets rolle i krigen ble en gjenstand for mye kontrovers. Den generelle FN-policyen med å innføre våpenhandelsboikott for alle de tidligere republikkene i Jugoslavia var ikke nøytral, da det førte til at utbryter-republikkene havnet i en underlegen posisjon siden de ikke hadde noen som helst kontroll over tidligere jugoslaviske våpen og militært utstyr. Partene i krigen endte for det meste i forskansede posisjoner da UNPROFOR ankom for å overvåke at avtalen ble overholdt. JNA forflyttet seg snart fra Kroatia inn til Bosnia der krigen var i en startfase. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. Mellom 1992 og 1993 kom ca. 225 000 (estimerte) flyktninger til Kroatia. Disse kom fra Serbia og Kroatia. Mange bosnjaker flyktet til Kroatia. Ingen andre land tok i mot flere flyktende bosnjaker enn Kroatia. Kroatiske frivillige og soldater deltok i Bosnia-krigen. Noen av Tuđmans nærmeste medarbeidere, Derda Gojko Šušak og Ivić Pašalić, var fra Hercegovina og støttet kroatene i Bosnia-Hercegovina både finansielt og militært

Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og valset over RS Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. På bare fire dager flyktet ca. 150 000 – 200 000 serbere, for det meste til Serbia og Bosnia, ifølge Tribunalet. Kroatiske kilder oppgir mellom 50 000 – 90 000 flyktninger, mens serberne påstår det var over 250 000. BBC har anslått at det er ca. 200 000. Denne, og etterfølgende militære operasjoner, ble etterforsket av Tribunalet, som tiltalte Ante Gotovina og flere andre kroatiske offiserer for krigsforbrytelser. Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe med bosnjakerne mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblanding. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som i Bosnia.

Etter Dayton-avtalen overtok NATO-styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre gjennomføringen av vilkårene i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996. Årene etter ble brukt til gjenoppbygging av økonomien.

Konflikten i Bosnia var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca. 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem som følge av krigen. Krigen varte i over tre år, fra 6. april 1992 til 14. desember 1995. Krigen var et resultat av mange årsaker. Politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kriser som følge av slutten på den kalde krigen og fallet av kommunismen i tidligere Jugoslavia, oppsmuldringen av Jugoslavia som startet med Kroatia og Slovenia og de påfølgende krigene var også en viktig faktor. En av de mest kjente hendelser fra krigen er Srebrenica-massakren.

En av årsakene til at krigen ble så kompleks og forvirrende var at Bosnia-Hercegovina var den eneste jugoslaviske republikken som ikke hadde en klar majoritet av en enkel etnisitet, og hovedstaden Sarajevo hadde også en blandet befolkning. Ekteskap mellom gruppene var ikke uvanlig, men hovedsakelig var ekteskap innenfor sin egen etniske gruppe mest vanlig. Dermed beholdt man gruppene til en viss grad adskilt. Problemene begynte tidlig på 1990-tallet da de første valgene i republikkene ble holdt. I Bosnia ble resultatet tre dominerende etnisk-baserte partier som dannet en løs koalisjon for å vinne over det jugoslaviske kommunistpartiet. Som leder av det største partiet ble Alija Izetbegović president av Bosnia. Izetbegović var en kontroversiell person og ikke vel ansett av serberne.

I motsetning til Slovenia og Kroatia var den etniske sammensetningen i Bosnia heterogen og det var vanskelig, om ikke umulig, å få til en form for likeverdig oppdeling av staten for å skape tre etniske stater.

Bosnia-Hercegovina holdt en folkeavstemning 29. februar og 1. mars 1992 om uavhengighet, som de fleste serbere boikottet. 99 % av de 66 % som møtte opp stemte for uavhengighet og bosnjakene og kroatene erklærte uavhengighet 5. april 1992. Serberne reagerte med å opprette sin egen stat, Republika Srpska 7. april. Under press fra Tyskland spesielt, anerkjente EU Bosnia-Hercegovina 7. april, USA fulgte like etter. Landet ble tatt opp i FN 22. mai.

30. september 1991 angrep og ødela JNA den lille kroatiske landsbyen Ravno i Hercegovina som en del av deres beleiring av Dubrovnik, Kroatia. 19. september plasserte JNA ekstra tropper rundt byen Mostar, noe de lokale myndighetene protesterte sterkt mot. JNA plasserte styrker langs hele Bosnia-Hercegovinas grenser og forsøkte å ta kontroll over alle store strategiske beliggenheter så snart uavhengigheten var erklært i april 1992. Kroatene organiserte en militær organisasjon som de kalte Kroatiske Forsvars Råd (Hrvatsko Vijeće Obrane, HVO), bosnjakene ble for det meste organisert i Bosnia-Hercegovinas hær (Armija Bosne i Hercegovine, ABiH) mens serberne var i Republika Srpska-hæren (Vojska Republike Srpske, VRS). På enkelte steder var mindre paramilitære enheter aktive, som serbiske Hvite Ørner (Beli Orlov) bosniske Patriotisk Liga (Patriotska Liga) og Grønne Beret (Zelene Beretke) eller kroatiske forsvarsstyrker (Hrvatske Obrambene Snage).

Krigen mellom de tre partene viste seg å være den mest kaotiske og blodige krigen i Europa siden andre verdenskrig. Krigen i Bosnia var aldri en krig med tre åpenbare fronter. Det forekom allianser mellom kroater og serbere i enkelte områder, mens andre steder hadde bosnjaker og kroater allianser. Det er også kjent at serbere og bosnjaker hadde allianser i Cazin og i noen områder nær Mostar en liten periode. Derfor bestod krigen i Bosnia av tre parter som byttet allianser opptil flere ganger. Mange våpenhvileavtaler ble undertegnet, for så å bli brutt når en av partene følte at det var til deres fordel. Men i all hovedsak var kroatene og bosnjakne enige og stod sammen mot serberne som ønsket fortsatt union med Jugoslavia. FN prøvde gjentatte ganger å stoppe krigen, men lyktes ikke, og den mye omtalte Vance-Owen-fredsplanen hadde liten innvirkning.

I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble rollen ytterligere utvidet til å beskytte humanitære hjelpesendinger og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det.

Så fulgte tragiske hendelser som beleiringen av Sarajevo, beleiringen av Mostar og bombingen av den kjente bruen, og Srebrenica-massakren. Sarajevo ble ødelagt i løpet av disse fire årene. Beleiringen av Sarajevo var uten tvil den verste og mest katastrofale perioden i byens historie siden første verdenskrig. Før beleiringen opplevde byen enorm vekst og utvikling. Vinter-OL i 1984 brakte med seg mye berømmelse og glans, noe byen ikke hadde opplevd siden osman-tiden på 1800-tallet. Krigen tok alt dette bort igjen. Før krigen hadde byen ca. 500 000 innbyggere, mens bare 250 000 var igjen etter krigen. Siden har Sarajevo opplevd enorme forbedringer. Innen 2004 var de fleste bygninger restaurert, med noen gjenstående byggeprosjekter. Sarajevo har nå en befolkning på 401 000.

Handlingene begått under krigen blir av FNs folkemordkonvensjon fra 1948 kategorisert som etnisk rensning. Dette ble bekreftet allerede i 1995, etter at de første anklagene fra den internasjonale straffedomstol i Haag rettet mot krigsforbrytelser i området ble reist. Begrepet har også blitt brukt av bosnisk- serbere i landet for å fremme egne intensjoner, etter at den bosnisk- serbiske presidenten Radovan Karadzic annonserte kampanjen “Six Strategic Goals of the Serbs in Bosnia and Herzegovina” 12. Mai 1992. I denne ligger bevis på en politisk ambisjon om å begå genocidale handlinger mot bosniske muslimer.

Formålet ved denne etniske rensingen var å rense et område for å skape livsgrunnlag for sin egen folkegruppe i samme område. Dermed blir metodene for rensingen mindre viktig, enn det opphøyde målet om etnisk- homogene stater. Målet var at ulike folkegrupper skulle ha egne stater.

I Bosnia ble betegnelsen etnisk rensing både en militær strategi og et politisk mål, og kunne skje på mange ulike måter. Man kunne jage folkegrupper ut ved hjelp av drap på enkeltpersoner, mishandlinger og trusler, men også ved ødeleggelser av vanlige hus, men også religiøse og kulturelle steder. Utrenskningen ble også forsøkt gjennomført ved bruk av andre midler og metoder, deriblant ved overgrep og voldtekt av kvinner, tvangsforflytting av menneskegrupper, eller massedrap av deler eller hele folkegruppen.

Totalt er det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, hvor 55 261 av disse var sivile. I tillegg skal rundt 1 500 000 mennesker ha blitt tvangsflyttet fra landet som direkte følge av menneskeforbrytelsene i området. Dette anslåtte dødstallet er vanskelig å estimere nøyaktig, der antall døde fortsatt er et sårt og omdiskutert tema. I kontrast til krigsforbrytertribunalets estimerte antall på 102 000 døde mennesker i Bosnia, henviser Cherif Bassiouni, datidens leder for krigsforbrytningsetteretning i området, til et beregnet dødstall på 200 000 bosnjaker i området.

De serbiske styrkene opprettet flere konsentrasjonsleirer for bosnjakene og kroatene i Bosnia. Menneskerettsaktivisten Hikmet Karcic opererer med et estimert antall på 677 slike aktive leire i landet fra 1992 til 1995, hvor et nøyaktig og korrekt antall fanger ikke har blitt grundig dokumentert grunnet krigens natur. Historieprofessor Hamdo Camdo opererer med et anslått antall på 200 000 fanger i konsentrasjonleirene i landet.

I henhold til domstolen i Haag, samt ulike domstoler i Bosnia, er det derimot dokumentert at minst 1000 mennesker skal ha blitt drept av fangevoktere mens de var fanger i disse leirene. Disse tallene utelukker de som døde av andre årsaker, da underernæring og sult også var et stort problem i leirene. Umenneskelige leveforhold, mishandling, tortur og henrettelser var daglige forhold i disse leirene, og rundt 10 000 innsatte bosnjaker måtte bøte med livet. Et eksempel er leiren Omarska, hvor flere hundre mennesker døde som direkte følge av vold, mishandling og sult.

De ulike konsentrasjonsleirene og fangeleirene skilte seg svært mye fra hverandre på flere ulike måter. Mens noen av leirene var under en offisiell militær kontroll, hadde andre et mer privat preg, og var kontrollert av lokale soldater eller paramilitære styrker. Leirene var også aktive i ulike tidsperioder, der noen varte gjennom hele krigen, mens andre kun var operative i et par uker.

I de forskjellige leirene var det også stor ulikhet i antall fanger. Tallene kunne variere alt fra en håndfull til flere tusen fanger. Leirene ble også brukt til ulike formål. Selv om flesteparten av leirene ble brukt som fangeleire, fantes det også leire med spesielle hensikter large water bottle, deriblant leirer bare for kvinner – med overgrep og voldtekt som formål. Denne kontrollen av befolkningen var militært viktig for å oppnå en etnisk rensingen av området. Leirene skapte også frykt i befolkningen, da kjennskap til overgrepene kunne være en utløsende faktor at mange valgte å flytte (flykte) til andre områder.

Videre snakker man også  om en inndeling etter i hvilken stand de ulike leirene var i. Mest vanlig ble fengsler brukt for å kontrollere fangene, men også ulike skoler, sportshaller, politistasjoner, hoteller, moteller, forlatte gruver, varehus, diskotek, siloer, gårder, samt privathus, kunne alle bli brukt for å forvare og fengsle befolkningen.

Felles for alle konsentrasjonsleirene er at de brøt grovt med Genèvekonvensjonen, som omhandler beskyttelse av krigsfanger og sivilbefolkningen.

Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Kosovo var en provins sør i Serbia. I 1989 ftok Slobodan Milošević selvstyret fra Kosovo, et selvstyre som området hadde hatt siden 1974. Kosovo-albanerne startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 kom det til krig mellom Jugoslavia og NATO. Et omfattende bombeangrep fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos Frigjøringshær (UCK) å angripe serbisk politi. På den tiden begynte også studenter ved Universitet i Pristina å demonstrere for økt frihet, noe som ble slått brutalt ned av serbisk politi. Jugoslaviske sikkerhetsstyrker startet en offensiv mot UCK-geriljaen og den sivile befolkningen. UCK fikk imidlertid økt tilgang til våpen fra Albania, og ble oppmuntret til økt aktivitet av signaler fra vestlige land om at det kunne bli aktuelt med en militær inngripen mot Jugoslavia dersom volden ikke ble stoppet. Utover i 1998 flyktet mange sivile albanere over grensene til Albania og Makedonia fra de områdene hvor kampene mellom UCK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest.

Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia, bestående av NATO, EU og Russland, partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen. De godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på, når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at Kosovo kunne holde folkeavstemning om selvstendighet etter tre år. Ultimatumet forutsatte også at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at hele Jugoslavia skulle stilles åpent for NATO-styrkene, som ikke skulle kunne gjøres ansvarlige overfor jugoslaviske lover. Etter at NATO startet bombingen av Jugoslavia ble flyktet mange kosovoalbanerne til nabolandene. De fleste flyktet til Albania eller Makedonia. I løpet av de årene krigen varte ble det ifølge tidsskriftet The Lancet drept 12 000 albanere. Fortsatt er 2 500 albanere og 500 serbere savnet. De NATO-ledede angrepene mot Serbia ble avsluttet sommeren 1999 og resulterte i at den serbiske militære tilstedeværelsen i Kosovo opphørte. Kosovo erklærte seg uavhengig av Jugoslavia og Serbia og ble stilt under internasjonal administrasjon.

Share This:

fodbold hat online | Billige Nike Fotball Jerseys online | Kelme Outlet

MCM Rucksack | Kelme Outlet | maje dresses outlet| maje dresses for sale

kelme paul frank outlet new balance outlet bogner outlet le coq sportif outlet online shopping shop online